Endelig positiv test!

En torsdag i slutten av juni var jeg hos legen for å finne ut av hvorfor jeg hadde så utrolig vondt i magen. Legen jeg var hos, klemte og kjente og tenkte masse. Så sa hun "du er ikke gravid, da?" Det var jeg sikker på at jeg ikke var, jeg skulle jo til Riksen for å starte utredning i august.. "Vi tar en test for sikkerhets skyld, vi" sa legen. Jeg tissa i koppen jeg, lydig som jeg er, og leverte den til damen på laben. Så gikk jeg å satt meg på venteværelset og ventet på å komme inn til legen igjen. Etter en stund ble jeg henta inn og legen fortalte at hun var i sterk tvil om testen var positiv eller ei... Vi fikk ta en blodprøve for å sjekke stigningen av Hcg i blodet og så skulle jeg komme tilbake på mandagen for å sjekke magen på nytt. Med ny urinprøve. Morgenurin!

Mandag morgen troppet jeg opp hos legen på nytt, denne gang med time hos fastlegen min. Leverte urinprøven i det jeg kom og satt meg til å vente. At fastlegen min er forsinka, er ikke noe nytt, så jeg ble ikke overrasket over at jeg satt der og satt der. Da legen kom og henta meg 45 min etter jeg hadde time, regnet jeg i alle fall med at de hadde resultatet av prøven klart. Men nei da, den var ikke analysert, så jeg måtte ut og sende inn neste pasient og vente enda litt lenger.
Mens jeg satt der ute og venta for andre gang, kom legen ut, ropte inn enda en pasient, pekte på meg og sa "du kan være glad!", smilte og forsvant inn igjen.
Neste gang han dukka opp, var det min tur, og han bekreftet den gode følelsen min med å gratulere meg, han visste hvor etterlengtet denne graviditeten er.
Den timen endte med sykmelding fra jobben og beskjed om å ta det helt med ro, og ikke stresse i det hele tatt!
Så var det bare hjem og kose seg og slappe av.